Livet. Det er så rart, ligge her i øverste etasje, sola
skin, men eg veit at om nokre timar kjem nok regnet. Eg smilar, spansk lovsang
ljomar, og nede er frokosten snart klar. Ein ny dag med nye muligheter er i
gang. Ein ny dag i eit land som no har blitt litt mitt. Kulturen, menneska,
kvardagen. Eg har budd her i over 5 månadar, og det er under ein måne igjen før
eg sitt på flyet tilbake til det landet eg er frå. Tilbake til familie, vennar
og livet der. Det skal bli deilig og eg GLEDAR meg, men eg kjem til å sakne
livet her, veldig.
I begynnelsen syns eg at mange ting var rart, men i dag er
dei tinga den største sjølvfølge. Eg kjem til å sakne Bananar. Bananar var noko
av det første som slo meg når eg kom til Ecuador. Det var bananar på kvart
gatehjørnet og i kvart måltid. Slik er det enda, ein dag utan banan er ein rar
dag. Kulturen her er varm, open og imøtekommende. Ein blir med ein gong
inkludert, og det er aldri ei tid som ikkje passar å få besøk eller å reise på
besøk. Alle er velkommen. Her blir det som vi kallar brød det samme som å kjøpe
bollar på Esso eller Statoil. Her er kylling og banan ete like ofte som vi et
brød i Noreg. Her er det mødrene som styrer i huset, og som ei datter blir ein
veldig bortskjemt. Her får ein servert alt av mat utan å måtte løfte ein
finger. Her har eg blitt avhengig av ketshup! Eg trur at eg må på avvenning den
siste måneden her. Grunnen er at det ikkje fins sausar til å ha på maten, så
risen kan bli veldig tørr om eg ikkje har på ketshup. I kvardagen min her har
det blitt den største sjølvfølge å snakke tre språk om dagen. Spansk for det
meste, ein god del engelsk og litt norsk. Eg trur at hjernekapasiteten min har
auka ;) Det å alltid ha neglelakk på både fingrar og tær er kultur, og til meir
avanserte mønster du har til meir føler du deg ecuadoriansk. Å våkne av
bilalarmar eller sirener er ikkje lenger så irriterande. Å høyre hundane i gata
bjeffe har rett blitt litt stemning. Trafikken er fortsatt like ille, men det
er veldig gøy å kjenne seg igjen, vite kor huset ditt er i forhold til
kjøpesentera. Det er gøy å oppdage at du veit kor bussane går og kva buss du
skal ta for å komme deg ulike plassar. Det er ikkje lenger så irriterende å
aldri vite kva, kor lenge eller med kven om du blir med vertsfamilien ut. Det
er fortsatt irriterende å finne fugledrit på dei nyvaska kleda. Det er ikkje
lenger vanskeleg å vite kva klede du skal ha på deg i og med at klima skiftar
fortare enn at du rekk å ta opp paraplyen. Å kaste papir i bosset vedsiden av
do er i dag meir naturleg enn å kaste det i do. For litt sidan var vi på besøk
med nokon som hadde do der du kunne putte papiret i do.. Eg syns det var fælt,
og følte eg gjorde noko ulovlig kvar gong eg kasta papiret i do. Å kysse vilt
fremmede og kjente på kinnet er vane. Det værste er å møte internasjonale som
også har budd i denne kulturen, det blir så kleint, fordi vi ikkje veit om vi
skal ta kvarandre i hendene, eller kysse på kinnet, ofte blir det halvt om
halvt.
Å gå utanfor komfortsona blir ofte praktisert her, og på ein
rar måte er ikkje det så ille.
Å aldri vite om du får dusje i kald, lunka eller varmt vatn
er faktisk ikkje så ille, men dei gongane det er varmt sett du pris på å dusje.
Du sett pris på at det er mykje folk i gatene og på bussane,
for det føles tryggare. Det at folk legg merke til deg, plystrar, tutar osv er
oppmerksomhet som av og til kan gjere dagen betre.
Det at det er heilt greit å slappe av, ikkje gjer noko
fornuftig, er heller ikkje å klage på.
Men det beste med å bu her og i Noreg er at Gud er den samme.
Uansett kor eg er i verda er Han mi største hjelp og styrke. Eg trur eg trengte
denne reisa for å utvikle mitt forhold til Jesus. Eg trur eg trengte meir å
møte utfordringar og leve i eit heilt anna miljø, der alt var ukjent, sett bort
frå Bibelen. Eg trur det har gjort mykje med meg, eg håpar det har gjort mykje
med meg. Eg håpar at resten av tida i Ecuador blir fantastisk, fordi at eg kan
lære meir om trua mi, bli enda meir bevisst og ha Jesus på 1.plass. Og bønna mi
er at eg kan klare å vekse like mykje som eg har gjort her når eg kjem heim
også.